Refleks - norske interesser i en globalisert verden

Uenriksminister Jonas Gahr Stoere har tatt initativ til utrednings- og dialog-prosjektet "Refleks - norske interesser i en globalisert verden, med sikte paa en melding til Stortinget innen utlopet av innevarende stortingsperiode. Galtung ble bedt om a ta for seg de fire problemstillingene i hans refleksjon.

GLOBALISERING OG NORSK SIKKERHETSPOLITIKK

Johan Galtung, dr hc mult, Professor of Peace Studies

Founder TRANSCEND: A Peace and Development Network, October 2007

[1] Hvordan har globaliseringen endret forutsetningene for norsk sikkerhet, og hvordan vil de globale strategiske rammevilkårene for Norge endre seg?

 

To prosesser preger sikkerhetsbildet: globaliseringen, og USA-imperiets nedgang og fall, som andre imperier. De er knyttet til hverandre gjennom USAs forsök på å vende globaliseringen til sin fordel, og desperate forsök på å reversere det uunngåelige.

 

Globalisering innebærer en verden hvor de klassiske grenser mellom stater spiller stadig mindre rolle.  Ökonomisk betyr det friere flyt av faktorer og produkter; i förste omgang ressurser, kapital og varer, i neste omgang arbeid, teknologi og tjenester, med problemer for alle seks. Militært betyr det voldsanvendelse og trussel om vold over alle landegrenser.  Politisk betyr det ökende styring globalt og regionalt.  Og kulturelt betyr det ökende påvirkning over alle grenser, i alle retninger.

 

Men opphevelse av grenser mellom stater og nasjoner er intet nytt; enhver angriper og ethvert imperium i særdeleshet gjorde nettopp det. Folkevandringer er like gamle som folk, og global handel minst like gammel som silke-rutene.  Det nye er toveis-trafikk av ferdigvarer til Vest fra land som Japan, Kina og India; toveis voldsanvendelse ikke bare fra men mot Vest fra muslimske land med 9/11 som eksempel (et nålestikk i forhold til Vests stats-terrorisme); og kulturell påvirkning av, ikke bare fra, Vest med höye omvendelses-rater til Islam og buddhisme.

           

Dette skaper muligheter for en mer likeverdig og dermed fredelig verden, men også for en verden hvor spesielt Anglo-Amerika, vil anvende ekstrem vold for å verne sine privilegier. De to klareste uttrykk for motsetningene er det meget omtalte men mindre viktige forhold mellom Vest og Islam, og det lite omtalte og langt viktigere forhold mellom Vest og SCO, Shanghai Cooperation Organization, med seks medlemmer og tre observatörer og nær 50% av verdens befolkning. Motsetningene har sin bakgrunn i århundrer av vestlig invasjon og okkupasjon av muslimske land fra Marokko til Mindanao med enorme påförte traumer, og i base-innsirklingen av Russland-Kina-India med ökonomiske, militære, politiske og kulturelle motiver.  Mot avtalene etter Den kolde krig ekspanderte NATO östover og AMPO (USA-Japan) vestover.

 

Sett slik blir 9/11 en liten hendelse i en langvarig volds-spiral snarere enn en grusomhet diktert av ahistorisk "ondskap".  Vestlige medias svartmaling av Iran--muslimsk SCO-observatör--med stigmatisering gjennom boikott, og av Russland under Putin (ikke Yeltsin) kan provosere noe liknende i forholdet Vest-SCO.

 

De norske rammevilkårene blir problematiske når århundre-lange konflikter aktiveres, og Norge som allianse-bundet del av Vest skal betale for solidaritet fra andre ved å stötte deres politikk.  Norsk usikkerhet vil öke med deltakelse på anglo-amerikansk side, samtidig som USAs kortvarige imperium går den vei det engelske gikk tidligere. Problemet er at sikkerheten til en jolle som taues av en Titanic som trues av sin egen kurs öker med ökende, ikke minkende, tau-lengde.  Eller ved å kappe tauet.

 

 

[2] Hva er de viktigste sikkerhetstruslene Norge står overfor og hvordan kan disse mötes?

 

Sikkerhet betyr å være herre i sitt eget hus, ikke styrt av krefter utenfra.  I et demokrati er folket herre.  Det kan dreie seg om ytre krefter med utspring utenfor landets grenser, eller indre krefter med utspring innenfra.  Og det kan være indirekte krefter, som ytre-via-indre, indre-via-ytre, osv.

 

Mange vil se et muslimsk angrep på USA/NATO anlegg i Norge, i likhet med mange eksempler nylig mot USA-allierte, som "ytre krefter"; andre vil se det som selvforskyldt (indre-via-ytre) usikkerhet; atter andre som en spiral ytre-indre-ytre-indre osv.  Indre ledd i kjeden, som muslimske "fundamentalister" i Norge, er antakelig uvesentlige i forhold til norsk krigs-deltakelse.

 

Norge er selv en del av base-innsirklingen av det enorme SCO-området, med meget viktige NATO-institusjoner på norsk jord som viktige angrepsmål.  Tilsvarende provokasjoner fra russisk side nær Norge vil derfor bli en ökende del av usikkerhetsbildet på samme måte som stasjonering av raketter på Kuba var russisk reaksjon på USAs raketter i Tyrkia (Kennedy önsket dem fjernet og trodde feilaktig önsket hadde blitt etterkommet da Sovjet utplasserte sine). Indre stötte i Norge synes usannsynlig.

 

Langt mer alvorlig er den sikkerhetstrussel som ligger i en indre stötte for en aggressiv anglo-amerikansk politikk som kan utlöse tiltak mot Norge.  Demokrati gjelder selvsagt også for den viktigste politikken i en globaliserende verden, utenriks-politikken.  En norsk utenriksledelse i utakt med sitt eget folk kan bli en viktig kilde til usikkerhet fordi store grupper kan föle seg så uforstående, apatiske og negative overfor det som skjer at de motarbeider landets egen ledelse.  Folkeavstemninger for å sikre utenrikspolitisk konsensus fremmer derfor sikkerhet.  Det var riktig at Regjeringen to ganger la ut EF/EU saken til avstemning, og viktig at den ikke fikk stötte av folket.

 

Lenge etter å ha blitt angrepet av Sverige august 1814 og av Tyskland april 1940, ble Norge krigförende land på USAs side tre ganger, 1999 mot Serbia, 2001 i Afghanistan og 2003 i Irak, i Coalition of the Willing (sitert av USA, mangel på offentlig norsk dementi må tolkes som samtykke, dertil kommer de enorme norske lån til USA fra det tidligere Oljefondet). Slik politikk ville neppe ha overlevd en folkeavstemning, muligens heller ikke en debatt i Stortinget om den ikke var "hevet over partiene".

 

Bortsett fra Slovenia er intet problem löst i det tidligere Jugoslavia, og både Irak og Afghanistan er langt verre stilt enn för, noe som reiser spörsmålet om USAs motiv var innsirkling av SCO og krig mot land kritiske til USA (det USA kaller "terror"). Og dette leder til fire spörsmål:

 

- er norske media og utenriksledelsen utilstrekkelig informert?

- er Norge ute av stand til å utfordre USAs geopolitiske bilde?

- blir Norge brukt som en brikke i USAs geopolitiske spill?

- er Norge selv en aktiv del av spillet?

 

Jo flere ja-svar, jo större usikkerhet.

 

 

[3]  Hva er Norges viktigste sikkerhetspolitiske instrumenter?

 

Sveits--herre i sitt eget hus unntatt Napoleons okkupasjon 1798 til 1803 da forsöket på å lage en jakobinsk enhets-stat av Sveits ble gitt opp--har forbilledlig brukt fire instrumenter:

 

- omrustning til defensivt, ikke-provoserende forsvar ved bare å stille opp de våpensystemer man selv ville godta hos motparter fordi de ikke innebærer noen trussel: kortdistanse konvensjonelt forsvar, militia, og/eller ikkevolds-forsvar.  Vektingen av de tre komponentene underordnes det overordnete formål å ikke provosere et rustningskapplöp som meget lett förer til krig;

 

- alliansefrihet og dermed full råderett over sikkerhetspolitikk slik at man ikke hefter for alliertes usikkerhetspolitikk, kan fungere som utenforstående megler, og samtidig har et defensivt forsvar som kan virke avvergende;

 

- indre styrke som innebærer at landet er så selvforsynt i en krise og ikke vil fristes til offensive tiltak for å "trygge" tilförsel av energi-ressurser, matvarer, medisin m.m. og/eller lar seg manipulere gjennom ökonomisk press, og at landets natur er selv-reproduserende (miljösikkerhet);

 

- ytre nytte som innebærer at landet er en kilde til andre lands nytte gjennom varer og tjenester.  Sveits gjör dette gjennom Röde Kors og (til dels tvilsomme) bank-tjenester.  Et reelt fungerende fredssiplomati ville være et godt eksempel.

 

De fire danner en pakke i den forstand at det defensive forsvar er et alternativ til alliert stötte som lett kan bli kontra-produktiv og före til enda mer kontra-produktive angrep fra motparten, og i den forstand at det innadrettede punkt 3 kombineres med det utadrettede punkt 4.  Samtidig er det klart at pakken bare er en formel for et land som önsker sikkerhet, ikke for et land som önsker å angripe andre for å berike seg på deres bekostning, inkludert deres sikkerhet.  Som doktrine vil det ikke finne stötte blant slike land som vil se sine egne muligheter beskåret og foretrekke en defensiv offensiv doktrine (forkjöpskrig), en offensiv defensiv doktrine (bekjemp motparten på hans eget område), for ikke å snakke om en offensiv offensiv doktrine, rent angrep; stor- og koloni-maktenes repertoar.

 

Norsk politikk er alliansepolitikk under ledelse av en sterkt aggressiv makt uten offentlige norske motsigelser eller forbehold; et stadig mindre defensivt og mer offensivt militær med krigs-politikk diktert av alliertes, ikke norske interesser; med stadig lavere selvforsörgelses-kvote i matvarer; med olje og gass ressurser, men mer sårbare enn alternativ energi; muligens med avtakende miljösikkerhet; Men: med en viss nytte-effekt utad som energi- og transport-leverandör og som "fredsnasjon". Nytten som energi-leverandör avtar imidlertid med konkurranse fra andre leverandörer og alternative energikilder, som transportör avtar med utflagging og nytten av fredsdiplomati med lav effektivitet.

 

Stort sett er norsk politikk derfor en usikkerhetspolitikk som forutsetter atskllig hell dersom ikke usikkerheten för eller siden skal komme til å ramme landet.

 

 

[4] Hva er realverdien av norsk fredsdiplomati, på kortere og lengre sikt?

 

På lengre sikt skaper et effektivt fredsdiplomati en aura rundt et land som gjör det usårbart hvis de andre punktene er tilfredsstillet. Fredsdiplomatiet for Sör-Afrikas frigjöring fra en apartheid som sto for verden som et klart onde var effektivt.  En grunn til at det lot seg gjöre i Sör-Afrika var at det fantes en ikkevolds-tradisjon fra Gandhi man kunne appellere til så man slapp det problemet noen hadde med å stötte det "kommunistene" også stöttet.  Norge og nordmenn sto på de undertryktes side i Sör-Afrika, som i forholdet til serberne i dödsleirene i Nord-Norge--et slitesterkt vennskap som muligens har overlevd norsk deltakelse i USA/NATOs krig mot dem. Og Norge sto for det som "fred" står for: likeverd, one person, one vote 23 april 1994.

 

På kortere sikt kan det lett gå galt. Når fredsdiplomatiet i Israel/Palestina og Sri Lanka ikke förer frem skyldes det bl. a. forveksling av våpenstillstand med fred, en toparts-modell som utelukker viktige parter som derfor saboterer avtaler, liten forståelse av fortidens og fremtidens rolle, manglende visjoner for likeverd mellom partene, og binding til USAs geo-politikk. Dialog omkring en seks-stats lÖsning for Israel med de fem arabiske naboland--og en tostats-lösning Israel-Palestina som kjerne--altså et Midösten Fellesskap etter modell av EF fra 1958, og Sri Lanka som forbundsstat med Tamil Eelam som Indias Tamil Nadu, kunne ha fört en brukbar fremtid inn i nåtiden.

 

Kan Norge gjöre en meglingsinnsats i de to langt större konfliktene Vest-Islam og Vest-SCO uten at USA, med imperium på vei ned, går foran på sin vei?  Har Norge mot til å tegne sine egne vei-kart slik Olof Palme gjorde (og betalte for det)?  Uten å besvare det spörsmålet skal det her antydes tre veier å gå.

 

I forholdet Vest-Islam: veien til fred går gjennom en klar forståelse av fortiden og en visjon av fremtiden. En erkjennelse av urett begått av Vest kan bane veien for en fremtid sammen; den tidligere pave sto for det, den nåværende for det motsatte.  Norges religionsstifter, Martin Luther, hadde Islam som et forbilde.  De tre abrahamitiske religioner står hverandre så nær at ikke bare dialog men gjensidig læring er mulig.  Samtidig er et islamsk Khalifat like selvfölgelig som et kristent Vatikan.

 

I forholdet Vest-SCO: veien til fred går gjennom en klar forståelse av at alternativet til vestlig hegemoni ikke er at en annen region tar over, men likeverd regionene imellom.  Et Öst-asiatisk fellesskap er like naturlig som et vest-europeisk, og vil også bli utvidet. En Russisk Union med autonomi for Chechnya og andre, og en Latin-amerikansk union, er på trappene.  Norge kunne arrangere dialoger, lufte problemer og lösninger för det skjærer seg. Veien til fred går gjennom erkjennelse av fortidens urett, i forhold til Iran (1953) og til Kina (frem til neo-con USA idag). Og gjennom en fremtid hvor Norge kunne bruke olje-milliarder på å finansiere et samarbeid mellom verdens störste olje-produsent (Iran) og -konsument (USA) om alternativ energi.

 

For global styring: på sikt et FN med utvidet Sikkerhetsråd uten veto-rett, og et FN Parlament basert på direkte valg.